Har ridd inn i solnedgangen for siste gang

Våren 1995 red Trond Aamodt og kameratene hundrevis av kilometer mot Sverige på jakt etter billig kaffe, en ferd som senere ble til NRK-filmen «For en neve kaffe». Nå minnes Stein P. Aasheim den stillferdige cowboyen.

-I dag tenker jeg på Trond. Trond Aamodt, som red inn i solnedgangen. 

Våren 1995 satt Bjørn Kjersem og jeg og løste verdensproblemer over en kaffekopp. Vi hadde ryddet opp i de fleste, men ett sto igjen: kaffen. Kaffen var blitt så dyr. Etter mye fram og tilbake, så vi ikke annen løsning på det problemet enn å ri til Sverige og handle vår egen kaffe. Det gikk rykter om at kaffen var mye billigere der borte. Så vi fikk med oss noen likesinnede, salet på hestene, supplerte med et par pakkhester og noen ekstra ridehester og la i vei til Sverige for å handle kaffe. Korteste vei til svenskegrensa fra stallen til Bjørn var 420 kilometer. Det var bare å smatte på og klemme inn sporene hvis vi skulle komme tilbake før vinteren.

Det var første gang jeg møtte Trond. Høyreist, langbeint, lett slentrende gange, stålblått blikk så vidt synlig under hattebremmen. Trond var bureiser fra Nordmøre. En av de siste i landet av den sorten. Han hadde fått tildelt et stykke land og bygget en gård. Med egne hender og egen svette. Akkurat som på prairien i Nord-Dakota. Men han var nok mer cowboy enn bonde. Uansett, nå var også han tom for kaffe.

Trond var en mann av den stille sorten. Han snakket når han hadde noe å meddele. Trond var den fyren vi andre prøvde å ligne på. Han gikk rett inn i klisjeene til Louis Masterson – «…et blikk som fikk menn til å stivne og kvinner til å smelte.» Selv var han ikke opptatt av noen av delene. Han var bare en fin fyr å ri ved siden av, sitte sammen med ved bålet, og – ja, han var god å ha når vi skulle krysse horisonter.

En gang mistet hesten hans en sko. Det var i ura opp mot Storreset, rett under Svartfjellet, før Valldalen. Trond fant fram hammer, rasp, tang og søm fra saltaska. Før vi andre hadde kommet ut av salen, var den hvite hesten hans nyskodd. Selv Oddmund – ja, Dyrhaug, legenden fra Stugudalen, som selv hadde slått på noen tusen hestesko gjennom årene, selv han gjorde store øyne.

Vi ble lagt merke til der vi kom, for å si det sånn. Fire mann, en kvinne, åtte – ni hester.  Ved samvirkelaget i Dalsbygda for eksempel. Da vi bandt hestene til sykkelstativet og gikk inn og spurte etter cola og kroneis. Eller da vi kom ridende ned gågata i Røros en lørdag formiddag. 

Faktisk ble det laget et TV-program av handleturen vår. «For en neve kaffe» var hovedprogrammet til NRK på selveste juleaften i 1995. Det var den gang det bare var én kanal på NRK. Det er fortsatt den råeste westernfilmen tatt opp på norsk jord. Og den villeste kaffehandel øst for El Paso – med gunfight i Røros’ bakgater og forsering av bunnløse elver i ville fjell. For ikke å snakke om da vi tapte alle pengene våre i pokerspill med noen sleipe folldøler. Gode råd var dyre. Hjemme satt kvinner og barn og ventet på kaffe, og vi hadde spilt bort alle pengene. Det ble til at vi ranet toget, Dovreekspressen. Vi la oss i ambush, som det heter, og ventet på sørgående. Det er bare å søke opp «For en neve kaffe» på NRK for den som ikke tror meg.

Og vi red inn i solnedgangen. Selvfølgelig gjorde vi det. Ingen cowboyfilm med respekt for sjangeren, unnlater cowboyen som rir inn i solnedgangen. Det måtte bli Trond, tvillingbroren til Clint Eastwood. Det ble en nydelig scene. Og ingen tenkte på at det ikke er mulig å ri inn i solnedgangen når man er på vei østover til Sverige. 

Opptaket ble gjort ved at Trond snudde hesten og red tilbake da sola gikk ned. Men da skuespillet var over, kom han også ridende ut igjen, og livet fortsatte som før, på riktig kurs. Hvordan kaffehandelen gikk til slutt skal jeg ikke røpe.

Men nå har Trond ridd inn i solnedgangen for siste gang. Denne gangen kom han ikke ut igjen. Livet fortsatte ikke som før.

R.I.P., gamle cowboy …

Tekst og bilder er gjengitt med tillatelse fra Stein P. Aasheim.