Kongen er død

Det er med tårer i øynene og skjelvende hånd jeg skriver dette.

Kongen selv, den udødelige og høyt elskede Álfur frá Selfossi har sovnet inn 24 år gammel.

Etter noen tøffe uker med alvorlig sykdom orket ikke kroppen mer. Du kjempet tappert, men denne gangen gikk det ikke.

Jeg stod der i går med hodet hans i armkroken og kjente på fortvilelsen.
Jeg var ikke klar for å miste disse ørene ennå.

Han var så god, så skjør. De lange ørene. Den myke mulen.

Nå er han ikke mer.

Nå har vi bare minnene.

Men for noen minner det er!!
Alle opplevelsene og gleden han har gitt både meg selv og så mange andre!

Fra de første turene til Island sammen med Christina for over 18 år siden og jakten på avkommene i årene som fulgte. Det ble mange «Alveferder» -vi skulle jo treffe alle barna hans! Et prosjekt som etter hvert ble av proporsjoner man ikke hadde kapasitet til å takle.
I skrivende stund er det blitt 986 av dem. Neste sommer kommer de aller siste.

Alle de våte mulekyssene, det tunge hodet han alltid slang opp på skuldra di for å kose. Siklet som rant nedover ryggen mens man klødde og koste. Man klødde så lenge Alven ville kløs. Slik var det bare.

Overjordiske opplevelser med både han selv og mange av hans fantastiske avkom og etterkommere.

Fra Pokaljakten på Landsmót i 2011 da han fikk 1.premie for avkom.
Den magiske sommerkvelden på Landsmót i 2012 hvor han fikk Sleipnirpokalen, til å se det kry av småalver her hjemme i Norge.
I dag skal jeg gi en ekstra klem til mine to alvebarn.

Den kalde vinterdagen vi fotograferte ham på grusveien på Frøberg. Det er det mest magiske jeg noen gang har opplevd. Wow for en hest.